De siste dagene har det vært furore i vår lille bransjedam etter at Veidekke brukte en aktør kjent fra Finn Jobb-filmer.

I Kampanje rykket deres egen reklamenestor, Alf Bendixen, ut i et innlegg, der han idiotforklarte både kunde, reklamebyrå og castingbyrå, men også aktøren selv.

Det er selvsagt legitimt både å diskutere og å kritisere både reklamebyrå og castingbyrå med tanke på hvor lurt det er å bruke et fjes som er assosiert med en annen merkevare, men debatten sporer dessverre helt av i det den aktuelle aktøren også stilles til ansvar.

Dette belyser noe langt mer bekymringsfullt: Hvordan frilansere og aktører i sårbare posisjoner behandles av oss.

Alf Bendixen peker på at Finn Jobb har «... investert store summer i å etablere en vellykket merkekarakter.» Men det er ingen refleksjon rundt at denne «merkekarakteren» altså er et menneske og en arbeidstager. For de av oss som har vært på en filmproduksjon vet vi at aktører har lite de skulle ha sagt om både kostyme, uttrykk eller manus. At de i etterkant skal stå ansvarlig for dette er helt urimelig å kreve.

Det er også grunn til å spørre seg om hvor etisk ansvarlig det er av Kampanje å først trykke et innlegg fra husets reklamenestor, der aktøren ansvarliggjøres, for så i neste runde å trykke et omfattende intervju hvor han legger seg paddeflat i alle retninger, og tar på seg ansvaret. Helt uten å belyse det faktum at det finnes tydelige motstemmer som reagerer på at det plasseres noe som helst ansvar på aktøren. Det var direkte vondt å lese.

Som skuespiller i reklamefilmer er det stort sett ikke fete honorarer å hente, og forventingene til hva som skal inn i kontrakter av flater, tidsperspektiver og omfang presses stadig på.

Det er viktig at vi har ordna forhold på dette feltet for å sikre rettferdig behandling av enkeltstående aktører som selger tjenestene sine til milliardkonsern. Debatten, slik den nå har utfoldet seg, skaper en usunn presedens for at aktører selv skal sørge for at de ikke selger tjenester til konkurrerende annonsører, helt uten at de skal kompenseres for eksklusivitet.

Selv i en bransje med sørgelig lav fagorganiseringsgrad må det være noen grenser.